Farvel juletre

Da er det bare å takke juletreet for bidraget til julestemning og deilig granbarlukt. Nå skal det ut på de evige jaktmarker. Granbaret legges bak hekken og skal bli til jord, mens stammen sages opp til ved. Dermed vil vi fortsatt ha glede av det selv om det ikke står pyntet i stua.

Jeg er alltid så glad i juletreet vårt. Kanskje med unntak av julen da datteren min var 8 måneder. Hun skulle absolutt ligge under juletreet og sparke i den nederste pynten. Hun storkoste seg, men jeg var lettere stresset for at det skulle velte over henne og det endte med at vi forankret treet i taket og ikke hadde annet enn veldig myk pynt på den nederste halvmeteren av treet. Det året var det ærlig talt mer stress enn glede med juletre for min del. Og så var det det året vi satte treet inn i stua og det begynte å lukte skrekkelig, og vi innså at noen (menneske!) hadde tisset på treet. Det lot seg heldigvis bytte i et tre med litt bedre lukt... Men ELLERS er jeg altså veldig glad i juletreet vårt.


Jeg kan ikke forestille meg å skulle pynte til jul uten å ha et medlem fra skogen her inne, men juletreet er noe enda mer enn minner om skogen - det er minner fra da jeg var liten og jeg var i skogen og lette etter et fint tre sammen med faren og storesøsteren min. Minner om hvor fornøyde vi var da vi hadde funnet det perfekte treet, og vi kunne sette oss ned i skogen og spise brødskiver med brunost, drikke kakao og fundere på hva mor ville si om treet vi hadde funnet (hun var alltid veldig fornøyd 😉 )

I noen år hadde vi også hvert vårt bittelille juletre på barnerommene våre, og en av tingene derfra følger meg fortsatt og henger alltid på treet. Hvor den kommer fra og hva det egentlig er, det vites ikke, men en kjær liten skatt er det.

Se så søt han er!!










Juletreet er også minner om barndommens tradisjon rundt pynting av treet på lille juleaften. Oppgavene var tydelig fordelt og det var "same procedure as every year". Min far satte fot på treet og festet på lysene. Deretter var det barnas oppgave å pynte det og til slutt satte faren min stjernen i toppen, eller det vil si vi hadde aldri stjerne, men et "spyd" som var helt ufattelig knuselig etter hva jeg minnes.

Selv har jeg nok ikke laget så faste tradisjoner. Eller - det er alltid mannen min som setter foten på treet og jeg fester på belysningen og setter stjerna i toppen. Og den som har lyst får lov til å pynte. Som oftest har vi gjort dette lille juleaften, men i år hadde 9åringen veldig lyst til at juletreet skulle settes opp halvveis i desember så da gjorde vi det. Hun hadde med en venninne hjem fra skolen den dagen og de to utfoldet seg og pyntet treet akkurat slik de ville. Det vil si, jeg har noen gamle, skjøre kuler etter min bestemor. Så de 5 tingene henger jeg selv i toppen laaangt inne på en kvist.

Det var tydelig at det var stas for datteren min å vise frem vår juletrepynt og dele pyntingen med en venninne. Og det er jo ofte noe ganske personlig over denne julepynten og for den som ser godt etter kan det fortelle en aldri så liten historie, men om historien virkelig stemmer overens med den som faktisk bor i huset har noe å gjøre med om den personen har gjort det vi skal gjøre, nemlig å sortere bort ting som ikke gir oss glede og heller fremheve de tingene vi velger å beholde - og glede oss over dem.

Min datter har ikke snev av den minimalisten som har grodd frem i meg (men så er hun også 30 år yngre enn jeg var da lyset gikk opp for meg!) og julepynten er derfor gjerne hærlig konsenterert på ett område av treet - og hvorfor kan ikke dompapen sitte opp ned i treet, det er da mye morsommere sånn!

Jeg tror jeg har smilt hver gang jeg har sett på denne oppneddompapen i treet vårt.

Bortsett fra arvepynten etter min bestemor er treet mitt pyntet med ting som ikke er ufattelig knuselig, og det er ingen krise om det går en kule i gulvet. Det er tross alt bare ting, men de fleste "kulene" har en historie. Jeg kommer aldri til å ha et tre som er pyntet i "årets farger", men tingene som henger der gjør meg glad. Det er gode minner og de kjæreste skattene der er jo selvsagt pynten som barna mine har laget.

14åringen mener at legoen ikke bør følge med videre, men mammaen stritter imot. Det er jo minne om en liten gutt som var veldig glad i lego og som var så fornøyd da han fant ut at det kunne henge lego på treet.

Datteren har laget lenke av piperensere i hvitt og sølv og har perlet flere hjerter som henger rundt om på treet.

Det er GLEDE, det 💛💛💛



I neste innlegg får du noen tips til ting å tenke på når du skal hive ut juletreet...